ArtofLiving

Hei dere.

Beklager stille stund, men det har vært en særdeles travel uke:-) Love to love it! Men nå er vi altså i gang med blogging igjen her: http://artofliving.side2blogg.no/ og mitt første innlegg er anmeldelse av Fifty Shades of Fucking Boring! Å lese om sex på Wikipedia er langt mer spennende.

Videre kom min siste bok The Story, en kvinne, syv menn og en hest, ut i dag den 14.09.2012, og dere kan bestille den her: 

http://www.emviem.com/author/list/author/authorId/135219/store/no/

Ja, er ikke dette et kult cover, eller?

Det er tatt i minus 8 grader, og mannen på bildet er selveste polfarer, eventyrer og filosof Inge Solheim som er mer kjent utenfor Norges grenser enn innenfor. Og for en Mann!! Vel, boken handler om menn, politikk, forhold, sex og kjærlighet, altså de viktige tingene i livet:-)

Fra bokpresentasjonen:

Jeg har alltid hatt mange beilere rundt meg. Det trenger jeg ikke å legge skjul på, og noen har altså hatt bedre hell enn andre. Noen av dem er skildret i denne bok uten at det kan røpes hvem de er, om de da ikke gjør det selv, går ut og røper det:

-Herre min Gud og min skaper! Hun skriver om meg! Meg!

Ja, jeg er sikker på de kommer til å si Herre min Gud. Det er liksom noe en sier når en blir veldig positivt overrasket. Om det ikke er positivt, roper en liksom på han andre fyren og sier:

-Faen! Faen! Hun skriver om meg! Meg! Faen, faen, faen!

At jeg har skildret nettopp dem er fordi disse menn har påvirket meg i en eller annen retning. Men jeg har aldri vært noe særlig committed to any of them. Faktisk finnes det kun ett menneske jeg er fullt og helt er committed to her i verden, og det er meg. Tro mot meg selv har jeg alltid vært, og i dette ligger det en enorm styrke. Svært få har derfor sett sårbarhet min. Den har vært bortgjemt og det har tatt meg lang tid å finne den og innse at den er en del av meg. Og mye av dette har følgende menn som vi skal bli litt nærmere kjent med, lært meg:

Case 1. Drapsmannen - en av oss ville utvilsomt ha blitt det, hvis ikke?
Case 2. Læreren - han var min beskytter og frihets berøver
Case 3. The Player - et eventyrlig drømmeslott, & I want it back
Case 4. Legen - som ville gifte seg etter tre uker
Case 5. Flykapteinen - nothing but pure sex, and I loved it
Case 6. The Cowboy - Dr. Jekyll and Mr. Hyde who almost shoot me down
Case 7. Percy - my beautiful, but crazy stallion 
Case 8. Forfatteren - mitt sære speilbilde, men han endret meg - takk og lov

For øvrig vil også disse stikke innom beretningen: Linnie Meistler, Anna Anka, Kongen av Mallorca, Signy Fardal, Hanne Nabintu Herland, Jens Stoltenberg, Trond Giske og Jonas Gahr Støre. Jeg tror ikke de tre siste er helt fornøyd med det, men de første er vel glad for enhver eksponering de kan få - selv i et glimrende makkverk som dette. Og vi kan vel også nevne Erling Kagge, Christian Ringnes, Jo Nesbø, Olaf Thommessen, Torgrim Holte, Lars Bohinen og Idar Vollvik med flere,  i mer eller mindre grad. Hott stuff, this is.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet og ganske så ubeskjedent kan si at dette er årets morsomste bok om ikke annet!

Vel lest og på gjensyn på Nettavisen, hilsen Trude Helen Hole/EasyGirl

Pressemelding - ja, jeg skriver min egen pressemelding og simpelthen Elska da!!

Nå går det strake veien, vil je tru. Min kjære venninne Anita Nordås Kildahl og jeg leker oss. Foto Gro/New Spirit.
 

For da kan jeg skrive akkurat som jeg vil, og det gjør jeg, bare se her: 

Trude Helén Holes blogg ArtofLiving skal inn på Nettavisen/Side2.

Jepp, det er helt sant. Den arbeidsomme og kløktige jomfruen - hvis det er mer enn fire måneder siden sist du har hatt sex, rykker du automatisk tilbake til jomfrustadiet - har nemlig gjort avtale med Nettavisen og skal sørge for litt bloggehurumhei også der. Den nye plattformen betyr at jeg nå får anledning til å jobbe mer med bloggen med blant annet innhold, bilder og tekst. En del featureartikler kommer til å bli en del av det hele, samt portrettintervjuer jeg har gjort og skal gjøre.

Aktuelt: Trude Helén Hole er en proaktiv og nyskapende forfatter på kun 32 søte, små år som nå er aktuell med tre bokutgivelser i løpet av september 2012. Hun har ikke strippestang i stua, men liker godt å holde rundt et tre i skogen. Hun foretrekker bjørk, bøk og furu. Osp kan til nød gå an, men gran er uaktuelt.

Hole er en av Norges første forfattere som nå hopper over forlagsbransjen og satser på å publiserer direkte på ebok, nemlig www.emviem.com. Hole begrunner dette med veldig tydelig og klar bergensstemme:

-Jeg har alltid gått mine egne veier og er ikke redd for å pløye upløyd mark. Jeg har nemlig rygg til det. 

En ny selvskreven pressemelding og dypt selvintervju om bokutgivelsene kommer i neste uke når bøkene er publisert. Her er coverne på de to første som utgis i neste uke på www.emviem.com. 

Det var da voldsomt så påtrengende store disse bøkerne ble da!! Har nesten ikke plass til dem inne på macen min. Fotograf: Gro/New Spirit

Trude Helén Hole er ikke bare jomfru. Hun er forøvrig også journalist og fotograf og modell, og eier www.newspirit.no som driver med foto, tekst og reklame, sammen med fotograf Gro Storteig. Hole har også nylig takket ja til å være nytt ansikt og frontfigur for klesmerket LINNEA og hun syntes det er flott at også jomfruer kan brukes til slikt. Bilder kan dere se under kategorien Linnea.

Når det gjelder blogging:

-Rosa, spesielt gammelrosa er en av mine favorittfarger, men bloggen min er langt fra rosa og har heller aldri vært det. Bloggen min ArtofLiving går mer i retning blåsvart som illustrerer ironi og svart humor, og knall rød for lidenskap & passion.

Jeg skriver nemlig fra hjertet. Og jeg skriver om politikk, kultur, næringsliv og samfunn, idrett, sex og samliv. Jeg skriver om det nære og det fjerne, for riktig, jeg kan være virkelig fjern til tider. Jeg har ingen begrensninger what so ever på hva jeg skriver om og hvordan jeg uttrykker meg. Jeg skriver derimot lite om mote, musli, sminke og sånne ting som jeg i det store og det hele er svært lite opptatt av. Sånne ting is killing me slowly, faktisk. Jeg må skrive om ting som engasjerer meg og som får meg til å leve og le, tekster som dermed beriker meg og forhåpentligvis også deg.

På bloggen min finner du følgende kategorier som videreføres til Nettavisen:

• Bok og filmanmeldelser
• Kicking ass: aktuelt, nyheter og politikk - litt seriøst må det også være
•  Bildeserier
•  Mine intervjuer, artikler og bilder - featureartikler med humor og snert - jeg kommer til å kjøre mange morsomme og gode portrettintervjuer nå fremover
• Personal stuff - need say no more, it´s personal, not private
•  Reise og restaurant tips
•  Sporty things, idrett og trening - jepp, I´m sporty
• Vin anbefalinger - jeg drev vinimport i seks år, er utdannet innen vin og har vært skribent de siste 11 årene

Her på blogg.no blir det nå altså pause frem til bloggen min er etablert på Nettavisen i løpet av neste uke en gang - kort og godt fordi jeg trenger det og fordi boklanseringer krever sitt. Men jeg håper dere følger meg over til Nettavisen, og jeg sier selvsagt fra når vi er oppe og løper -  juhuuu, vi sees!!

Hilsen Trude Helén Hole/EasyGirl, very happy

Ja, så har vi gjort en jobb for Thon Hotels også, nemlig tatt noen arrangementsbilder vi i www.newspirit.no er viden kjent for å gjøre godt - vi tar stemningsbilder og går ikke av veien for å åle oss rundt på gulvet på en scene og bade i litt champagne for å få tatt det ene blinkskuddet, eller to, eller ti, fordi det er så besnærende deilig å bare bli liggende der og sleve og nyte damen som henger opp ned i taket over deg og serverer gjestene champagne. Ja, jeg så rett opp i kløften og drøvelen, jeg, så jeg ble like godt bare liggende der med åpen munn og ta i mot dråpene som falt ned mot meg som diamantregn. Bildene våre ble vist på storskjerm for gjestene under gallamiddagen litt senere på kvelden. Her er noen av dem, se og nyt:

Bare bli hengende du kjære, jeg har det fint her nede, jeg.

  
Jarle Andhøy holdt et gripende foredrag, og kjørte en fantastisk film for oss...

  

Alex Rosén og Eclipse.

Stemningsfullt og godt gjennomført arrangement!!

Hilsen EasyGirl

I have a dream, in fact I have many, and I make them come true!!

Jeg er en av dem som drømmer både natt og dag. Drømmer har jeg alltid hatt - og jeg kan ikke forestille meg et liv uten. 

Follow your dreams - en fotoserie tilhørende Feelings. Foto: Gro Storteig www.newspirit.no. Location Rhodos. 

I dag jobber jeg for at de skal bli virkelig, og det blir de. En etter en virkeliggjøres drømmene mine, og for hver drøm som virkeliggjøres, spinner jeg en ny litt lenger der fremme. Jeg har skrevet litt om dette i min siste bok The Story, som snart kommer ut. I den har jeg skrevet at et menneske uten drømmer lever et fattig liv.

Vi trenger nemlig drømmer. Jeg husker en gang et menneske som fortalte meg at det ikke var noe poeng i å ha drømmer, for drømmer ville alltid forbli kun en drøm. Han levde et fattig iv.

Vel, om drømmen forblir en drøm, så er det allikevel en drøm - et viktig element som lyser opp vår grå hverdag og alle de små trivialitetene vi surrer rundt med. Drømmene lyser opp tilværelsen vår som en vakker sol. Det er livsviktig vitamininnsprøytning, så dyrk frem drømmene dine, både store og små.

Men drømmer kan også være noe mer, og noen gjør noe med drømmen sin - de forfølger den og gjør den til virkelighet - slik som meg.

Jeg drømmer stort, og gjør noe for å nå dem. Jeg kunne derfor eksempelvis aldri hatt en mann uten drømmer. Om jeg skal være med en mann, må han være en stor drømmer, en som tenker stort, en som sikter høyt og ikke minst en som har mot, ambisjoner og dyktighet nok til å nå dem, det være seg å nå toppen av Puncak Jaya, ta om igjen mattematikk som 40 åring, eller erobre verden med sin litteratur. 

Røde drømmer - ja, jeg har farger på drømmene mine. Rødt står for kjærlighet. Blått for karrieren osv. Og så har jeg våte drømmer. Slike dere vet. Drukner nesten, jeg.

  
Jeg vil ta med en tekst jeg mottok skrevet av Harish Jain:

T. E. Lawrence once said, "All men dream, but not equally. Those who dream by night in the dusty recesses of their minds, wake in the day to find that it was vanity: but the dreamers of the day are dangerous men, for they may act on their dreams with open eyes, to make them possible."

Am so sure that there is that dangerous you in you, the one which has got a dream, and there is always some work in progress, be it in real or in mind, be it while gazing at the ceiling when you are done for the day or duing those lonely walks. The building of blocks keep happening in the hope that soon there will arise this castle of your dream, unleash yourself like never before.

A dream is a dream, never small or big, never stupid or wise, never impossible or unachievable. It has its own wings, its own flight and its own sky. 

I thought it would really be great if one part of that dream you can share here. Let the world know what you are wanting to do and achieve. Let more and more people feel the passion, the vibrancy, the color of your dream. My maid says her dream is to provide the best of education to her children. My mom's dream is to reach the state of no thoughts through meditation and feel like floating in that zone for ever. My friend has a dream of making the school he runs the best not for profit school franchisee in the world. My office colleague has a dream of learning & playing guitar to her boyfriend.

Date - 28 August 1963, Venue - Lincoln Memorial, Washington D.C., the world listened to these words, "I have a dream". Since then, the world changed for good. It was Martin Luther King then. 

Harish Jain omtaler seg selv som "full time dreamer" og er med i - Media Professionals Worldwide. Om dere trenger ytterligere inspirasjon, kan dere ta kontakt med ham via: www.linkedin.com/in/harishjain 

Dream on, og ha en fantastisk fin drømmedag!!

Hilsen Trude Helén Hole/EasyGirl

Gå og se, sier nå bare jeg! En Oscarnominasjon vil ikke overraske meg, virkelig ikke, og kanskje når den opp. Mark my words!!

Da sitter jeg, min søster Elena og hennes mann Tor Olav klar som skolelys på første rad. Vi venter på utendørsfremvisning av Kon Tiki på Sekkefabrikken i Slemmestad, mens resten av gjengen benytter ventetiden til å drikker øl på puben like bak. Norsk kultur, elska da!!

Kon-tiki overgikk alle mine forventninger. De som kjenner meg vet at jeg er kritisk til norske filmer. De er for kunstige og teatralske med få unntak. Regissørene av Kon-tiki, Joachim Rønning og Espen Sandberg var sågar de samme som regisserte Max Manus, en film jeg syntes var en uhyrlig oppskrytt. Av den grunn var jeg også skeptisk til Kon-tiki. Men hva er vel bedre da enn å bli positivt overrasket?

Filmen gikk meg rett til hjertet, jeg ble virkelig rørt, fra scenene der Heyerdahl gang på gang står med luen i hånden, og til slutt seiersgliset og ikke minst den geniale avslutningen som forteller så uendelig mye om hva som er viktig her i livet. For å oppnå noe, må en ofte også ofre noe.

Dette er en meget estetisk vakker film om gutter på en flåte ute på det store hav, en film som sogar tar deg med ut på flåten i halvannen time - og du blir ikke lei - en film som viser en forhistorie der vi virkelig får en viss formening om Heyerdahls utrettelige pågangsmot. Filmen er genialt gjennomført fra a til å. Styling er utmerket og troverdig, musikken bygger opp speningsscene uten å ta over og skuespillerne leverer, dog med enkelte kunstige monologer, og jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor ikke norsk film klarer å legge fra seg denne type prat - det blir litt slik:

-Så du den haien?.... pause

-Nei... pause, blikk frem og tilbake, pause

-Den var der. Like foran nesen din... pause, blikk ut mot havet.

-Har du en røyk? ....pause

-Nei... pause... -har slutta.

Pause, pause...

-Hørt noe fra Josefinekinkeline?... laaaang pause, blikke tre ganger frem og tilbake, pause, et langt trekk av sigaretten de ikke har...

-Nei.

Film slutt.

Det er ingen som snakker slik!! Kan ikke regissørene si at nå er det faen meg på tide å kutte ut det der teaterpreiket - her lager vi film, for faen!!

Pål Sverre Hagen spiller Thor Heyerdahl i Kon-tiki, og det er vel spilt!

Utover dette var Kon-tiki en suveren film med ypperlig dramarturgi og fremstilling av en ferd som må ha vært et fantastisk eventyr, og om dumdristig mot som det rett og slett bare er til å bøye seg i støvet av. 

Ps. alt ståheiet rundt karakterdrap av Herman Watzinger er bare bullshit. Jeg syntes ikke han fremsto som nervøs og dum, men som et menneske - og jeg tror ingen hadde tenkt noe vesentlig på dette om det ikke hadde vært for alt fokuset. Når det er sagt, er det en uting når filmskapere vrir på ekte mennesker for å skape "drama". Det vitner om mangel på fantasi, kompetanse og dyktighet. Et ekstra pluss får filmen rett og slett fordi Tobias Santelman var med. En genial skuespiller og en genial rolletolkning som løfter filmen betraktelig. Takk Tobias!

All over: gå og se tidenes beste norske film og legg den på minnebrikken, spesielt avslutningen.

Hilsen Trude Helen Hole/EasyGirl 

Link til en annen god norsk film: http://artofliving.blogg.no/1312048879_bambieffekten_ikke_he.html

Link om karakterdrap: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8291380

Jeg begynte på ny frisk nå etter sommeren, mitt nye aktive liv. Vel, jeg begynte egentlig en stund før sommeren, sånn rundt regnet en vakker dag i mars 2012, for da tok jeg en viktig beslutning om å bli mer aktiv, trene mer og sånne ting. Det er bare det at jeg på en merkelig måte ikke ble det - spesielt mer aktiv.

Herregud, så fantastisk aktiv!! Svett som faen. Nå har vi løpt killerrunden og nå skal Toril og jeg svømme. Og ja jeg vet, de bicepsene er til å dø for. 

Men nå skal jeg gjøre det, trene mer og slike ting. Mitt nye liv etter sommeren 2012 har startet, og det begynner nå. Så etter sommeren 2012 har jeg syklet tre, kanskje fire helvetesturer, og kanskje jogget grovt regnet fem helvetesturer - det blir 9 aktive greier - og alt dette dette over en tidsperiode på en og en halv måned, noe jeg må si meg rimelig fornøyd med.

Og hva er vel ikke bedre enn å finne en treningskompis? Jeg har fra før eksmannen min som bor like borti gaten her i det røde huset, mens jeg bor i det hvite, uskyldsrene huset, det med Montepulcianoterrasse, det som er fritt for mannebein med unntak av katten min Basse som kommer hjem med medbragt niste fordi han som alle andre ikke er fornøyd med serveringen her i huset. Men til gjengjeld har Basse fire bein og løper fort over parketten, ja, frem og tilbake og overalt egentlig, og av og til er kompisen hans på besøk også, så jeg skal ikke si så mye på antall mannebein egentlig.

Vi løper altså av og til sammen, eksen min og jeg, og til forskjell fra før da vi var "sammen", og jogget, så kan jeg nå gire opp positivt når han sier "kom igjen, din patetiske sinke" istedet for å slå etter han. Og det er en fin greie.

Jepp, jeg føler jeg har vokst det siste året. Modnet litt, lucky me.

Jeg har dessuten gleden av å ha funnet en ny treningskompis også, nemlig Toril Haugen som har blitt en god venninne. Hun er designer og driver sin egen butikk i Vollen, Paulina heter den, og Toril er som meg glad i å løpe. Vi løser mange verdensproblemer vi to, når vi løper. Hun prater og jeg peser, og så er det løst. Jeg tror verden må ha merket forskell fra tiden før og etter hun og jeg begynte å løpe sammen.

Vakre Toril og klærne hun designer; Image-in. Bilde er tatt av oss/New Spirit. Foto: Gro og styling: meg.

Og etter at Toril og jeg har kjørt runden vår i skogen min, bader vi i vannet mitt. Jeg sier mitt vann fordi det er mitt. Min skog og mitt badevann. Ja, jeg har markert ved å pisse i vannet. Og i dag markerte jeg også i skogen min fordi Toril plutselig måtte pisse, og pisset. Og da ble jeg litt sånn satt ut og måtte pisse jeg også, selv om jeg egentlig ikke måtte det rent fysisk. Men jeg måtte pisse over hennes og markere området fordi det er min skog - så jeg fikk presset ut noen dråper jeg også. 

Ja, det er rart med det, hvordan kroppen klarer å mobilisere når den virkelig trenger det.

Vel, i dag tidlig fikk Toril og jeg løpt, pisset og svømt, og en bedre start på dagen og helgen finnes jo egentlig ikke. Så jeg tror faktisk at mitt nye liv som et aktivt menneske har startet. Juhuuu. Skal trene i morgo også. Virkelig altså!

God helg, godt folk!!

Hilsen EasyGirl/Trude Helén Hole, aktiv, veldig aktiv.

Her kommer ytterligere bilder fra merket Linnea og vårkolleksjonen 2013. Herlige gensere i stoffer, kvalitet, design og farge. Som nytt fjes og ambassadør for merket har jeg bare en kommentar: Me like:-)

Foto: Gro Storteig/New Spirit. Modell, styling, hår og make-up: EasyGirl alias Trude Helén Hole

Ha en fin dag, everybody, & remember to enjoy life - be a bit rockenroll!! :-)

Hilsen Trude Helén Hole/EasyGIrl

Tallene kommer fram i en undersøkelse InFact har gjort for VG Nett.

Ja, vi vil ha harde menn, knallharde faktisk!! 

Fra VG´s artikkel: Av de spurte kvinnene sier 22 prosent at de synes menn har blitt for myke eller feminiserte. Hele 41 prosent av Oslo-kvinnene svarer at de synes menn har blitt for myke. Jeg personlig syntes forøvrig det er greit at de er litt bøyelig og tøyelig, spesielt ettersom jeg selv er blitt stiv som en kråke... er kråker stive?

I den samme undersøkelsen svarer hver femte av disse kvinnene at de synes nordmannen er for lite gentleman, og like mange at han i for liten grad er den sterke i forholdet. Jeg er veldig enig i det første og savner sterkt ekte gentlemenner, og det gjør jeg selv om jeg er en ekte cowboyjente som fixer eksospotten min selv. Jeg vil ha menn som opptrer som menn, og lar kvinnen få føle seg som kvinne. Det er faktisk helt ok med menn som holder ut stolen, åpner døren, pakker deg inn i håndkleet og spanderer et glass vin i baren uten å forvente noe i retur. Hvor er gentlemannen??

Harde menn som vet hva de vil, slike vil vi ha altså. Men Herre Gud så lite tiss, da. Ser den nesten ikke en gang, jeg, enda jeg kjørte bildet opp i 400. Men kanskje jeg begynner å bli langsynt, jeg har jo bikket 32. Og egentlig ser han her ut som en barnerumpe, ser jeg, når jeg bruker forstørrelsesglass. 

Lovende. Sosiolog og redaktør for nettstedet Maskulinist.no, Arild Brock, synes det er gledelig dersom flere kvinner etterspør en «hardere» mann.

- At kvinner etterspør menn som har lært seg nødvendig hardhet synes jeg er lovende. Min bekymring er at folk har glemt hva det vil si å være hard, og hvordan dette er nyttig for mennesket, sier Brock til VG Nett. Han mener at det er viktig både for barneoppdragelsen og for parforholdet at den ene parten har en viss hardhet, og han mener at dette er en egenskap som er mest nærliggende for mannen. Nå håper han på en renessanse for den harde mannen.

Skikkelig renessanse. Hard og litt... øh. Now were talking!!

Ikke overrasket. Parterapeut og kursleder, Nils Astrup, mener det er positivt at menn tør å vise følelser. Han sier han erfarer at mange kvinner savner mannens deltagelse, sosiale initiativ og hans meninger og følelser.

- Mange menn tror at det å involvere seg i det som tidligere har vært kvinnens domene - og å vise følelser - er å være svak. Men det er faktisk det motsatte. Den som tør å vise seg fram på alle områder er snarere sterk, fordi det kreves mot å stå for noe og å vise seg sårbar og usikker. Jajaja, selvsagt, dette har til og med jeg lært i løpet av mine 32 søte, små år, og dette fenomenet skriver jeg også om i min siste bok SOM SNART KOMMER UT, SOM SNART KOMMER UT, litt snodig ekko der altså. Og det er selvsagt helt fint at dette også gjelder menn, bare det ikke går ut over hardheten altså.

Astrup mener det råder en ikke ubetydelig forvirring blant menn om hva som forventes av dem. Urk, so fucking boring - hva som forventes av dem... - alltid skal det forventes noe. Mediene og "liksom ekspertene" skal liksom alltid legge opp til at det forventes noe av oss hele tiden, og at folk strever etter å tilfredsstille forventingene, at vi menneskene ikke vet vårt eget beste og svirrer rundt som forvirrende haner og høns, og trenger en oppasser til å fortelle oss hvordan vi skal leve livene våre.

Jeg gidder ikke sånt, jeg, og har tiltro til at folk flest er opptatt av å LEVE livet sitt snarere enn å følge med på hva som forventes. Drit i tidsstrømninger og forventinger, sier nå bare jeg.

Vær et MENNESKE - LEV. Vær en kvinne og vær en mann. Vær DEG SELV.

 
Hard, men samtidig øm? Æh, går det an da? Blir helt forvirret jeg. Øm - hard. Øm - hard. Herre Gud, hva faen skal jeg være?? Dette er så jævla VANSKELIG!!!

Menns usikkerhet. Parterapeuten synes det er interessant at så mange svarer at de synes menn er for lite gentleman, og tror det handler om en generell mangel på oppdragelse i vår tid. 

- Jeg savner også høflighet og verdien av å være gentleman på et generelt plan. Jeg har en klar oppfatning om at disse verdiene har stor betydning for de aller fleste kvinner og at det er et savn blant kvinner som ikke blir møtt på denne måten.

- Kanskje dette er noe av likestillingens bakside. Og et bidrag til menns usikkerhet om egen rolle, sier Astrup, som uansett tror at det er viktig for mannen å se hvilken rolle han har på dette området og hvor stor betydning det kan ha for parforholdet. Parterapeuten sier at det er først i et likestilt, balansert og modent forhold at det er tryggheten som er avgjørende for om man klarer å vise sine maskuline og feminine sider, og kan vokse seg sterk. Jøss, kloke ord. Hvor tar han det fra, mon tro??

Hm, vet ikke hvorfor dette bildet ble så rart, men se hvor fint den harde mannen sitter og tenker på livet sitt, om han skal være hard eller myk. Ikke lett det der, nei, men jeg ser jo at han kanskje tenker forgjeves.

Vi får vel konkludere med at en må virkelig følge godt med på trendende, og det er mye som skal klaffe gitt, for å bli et perfekt menneske i et perfekt samfunn.

Jeg vet faktisk bare om ett, jeg, og hun skal gå og legge seg nå. Nattaaaaa!! 

Hilsen EasyGirl

Skikkelig lang link: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10067902&fb_action_ids=10151159068861413&fb_action_types=og.recommends&fb_source=other_multiline&action_object_map=%7B%2210151159068861413%22%3A10151183734815460%7D&action_type_map=%7B%2210151159068861413%22%3A%22og.recommends%22%7D&action_ref_map=[]

 Jeg trodde liksom og sikkert i likhet med min datter Josefine på seks og ett halvt år, at første skoledag liksom skulle være en vakker solskinnsdag. Men vi tok feil.

En hånd og holde i. Josefine og Kristine har funnet hverandre i mengden av små skolelys.

Vel, det skal vel sies at den regntunge, mørke dagen ble opplyst av mangt et ungt, håperfullt, lite skolelys der ute på den store åpne plassen foran den rødmurte bygningen.

Og så står de der da, alle skolelysene, og lyser opp tilværelsen for alle pappaene og alle mammanene og venter og venter i det svette regntøyet, og venter og venter på det som snart skal skje den første skoledagen. For det skal snart skje noe, det hender sikkert nå snart, det som skal skje. Nå kanskje, etter at andreklassingene har sunget ferdig sangen sin. Nå? Etter at han mannen har snakket ferdig i mikrofonen sin? 

Eller nå kanskje, etter at alle elevene har blitt ropt opp og skolelysene står skolerett igjen, men nå på den andre siden av skoleplassen. 

Vente, vente...

-Mamma, hvor lenge skal vi stå her? 

-Mamma, skjer det noe snart?

-Jada, jada kjære, nå skal dere sikkert inn snart. Og da får du egen plass i garderoben og egen pult og sånt, og det kommer til å bli kjempespennende... øh.

 
Nye sko...

Og det er da jeg tenker på hvordan voksne har det med å hause opp ting. Folk, ikke jeg selvsagt, for jeg er ett sjeldent unntak, begynner allerede før sommeren, ja, kanskje noen begynner like etter jul med -steike ta, kun et halvt år igjen til skolestart, og noen allerede i skiftet sommerferie/førskolebarn med -Herre Gud, kun et år igjen av barnehagen før skolestart, og kanskje noen før der igjen, -gravid, kun seks år til skolestart, ja, tiden flyr, og så begynner de altså med det evinnelige "gleder du deg til skolestart?" maset. 

-Jøss, du skal snart begynne på skolen du da? 

-Jøss, så stor du har blitt! Tenk, førskolebarn og greier. 

-Blir det skolestart til høsten nå, da? Gleder du deg? Det blir sikkert spennende!

OG SÅ BLIR DET IKKE DET!

Små femteklassinger og stolte faddere syntes det var greit å begynne, men ikke noe mer. Taranthan, Johannes, Teodor og Markus.

Og det er da jeg lurer litt på, fordi voksne har hauset det opp slik over lang tid, om barna da tenker:

-What the fuck? What the fuck is this? Blikke skolelys av sånt, vettø!

Jåg føles besviken!! Tenker nok mange små skolelys der ute i dag. Vel, men de får nok ikke reflektert så lenge over det, for det er nå det begynner. Kjøret. Og da kan en ikke bruke tid på å reflektere at første skoledag var sånn passe greit, men ikke noe mer. Nesten som det første samleiet som forhåpentligvis kommer en del år senere.

 Hva skjera? 

 Skal vi se, grønn, gul... ja, alt er her.

Og selvsagt finnes det unntak, for noen er første skoledag nettopp det. Et girskifte, et nytt kapittel, en fantastisk innholdsrik og spennende dag. Og bra er det.

Ps, det ble sikkert MYE morsommere straks etter at vi foreldre ble pelmet hjem:-)

Anyway, lykke til alle dere små og store skolelys. Det blir nok kanongøy!!

Hilsen EasyGrl

Ut og fly på byen... hell not!

Pus med støvlene slik hun liker det best, hageparty med gode venner. Her med Anne Jernsletten:-)

Ja, det hender jeg flyr ute på byen, men stort sett flyr jeg i skogen. Der har jeg lange løpeløyper med mange knusende intervallbakker og et fantastisk herlig tjern å stupe ut i etterpå, med påfølgende deilig svømmeøkt. Og deretter skrangler jeg hjemover barbeint og klissvåt i bare undertøyet - ja, vi er ikke så nøye på det her ute på landet, passe svimmel og mo i knærne, men mest av alt lykkelig!

Men det hender jeg flyr ut en tur på byen også, ja. Ettersom jeg arbeider hjemme, er et sosialt arbeidsmiljø relativt mangelvare om vi ser bort fra de jævla fluene jeg fikk med meg i "basilukumen" jeg kjøpte sist uke, og det hender jeg blir lei mine egne svar. Det blir liksom aldri noe diskusjon på hvordan ting skal være, hva som skal gjøres og når. Jeg er nemlig så tydelig at jeg hører hva jeg sier, og gjør det som skal gjøres.

Men det hender jeg på morgenen når jeg har stått opp og står der og glor på meg selv i speilet bare for å se et annet menneske, kan si noe sånt som;  -unge frøken Hole, i dag må du gjøre det og det. Og så kan jeg snu meg rundt og si; -vet du, jeg ser virkelig ikke poenget. Så det er liksom ikke slik at det bare går på skinner heller, selv om en jobber hjemme for seg selv - helt alene i den store verdenen.

Nok et herlig hageparty for Pus med støvlene; Camp Høyer/Ørnulf Høyer, sammen med Rita Helene Paulsen og Maria Beathe Hitsøy:-)


Men dette innlegget handler ikke om hjemmekontor, det handler om å fly på byen. Så ja, etter lange dager i isolasjon - thank Gud for FB, syntes jeg det er meget hyggelig å møte venner - jeg har flest guttevenner - for en øl eller noe når helgen nærmer seg, for å få litt sosial stimuli innabords. Eller venninner.

Men det har seg slik at jeg foretrekker å gå ut tidlig ettermiddag, sitte ute og nyte en øl eller en flaske vin, prate og diskutere. Å gå ut så sent som klokken 23 er for meg helt fjernt! Men det hendte for et par helger siden fordi jeg var hos en venninne som trengte litt tid på å pynte seg, så det gikk fort tre timer før vi kom oss ut, og jeg holdt i de tre timene på å vrenge meg innvendig og ut opp til flere ganger. Men jeg er utholdende må vite, etter alle løpeturene i skogen - ja, jeg løper meg gjerne vill - og da blir det fort litt sånn ufrivillig utholdenhetstrening, og jeg klarte derfor å bevare roen og sparte all eder og galle til en fyr som kom bort da vi omsider kom oss ut på Bar Tjuvholmen nøyaktig kl 23.12. Og om du leser dette, du fyren, så beklager jeg. I am sorry.  Men det sjekketrikset ditt... Altså, det kan hjelpe å få hodet ut av ræven!

Anyway, vi kom oss omsider ut, stivpyntet og jævlig, og akkurat for sent til å kunne sitte ute og nyte den norske, genialt flotte sommeren, og akkurat tidsnok til å bli stuet inn i den overfylte hormonelle barrestauranten der det ikke går an å prate.

Fra åpningen av Baroque i går kveld, med Maria, Sonja, Elisabeth og Gunn Berit. Jeg filmer med min splitter nye iPhone - og se hvor flinke der er til å stå helt i ro!!

Jeg, som har pratet med meg selv hele uken, mye, vil altså prate mer - med andre. Sånt funker dårlig når en går sent ut. Men om musikken er god, kan jeg derimot prate så mye jeg bare vil, og det gjør jeg. Jeg prater med kroppen. Danser og danser og danser, og jeg kan danse hele natten lang. Jeg simpelthen elsker å danse. Jeg prater med kroppen.

Men om musikken ikke er god, og jeg ikke kan prate med folk, som i går på åpningen av Baroque, så får jeg helt og plutselig og veldig akutt nok. Jeg bare må gå, og det NÅ!!

Og da hjelper det lite om Fabrice som jeg egentlig skulle sitte på med hjem for å spare 7-800.- kroner i taxi, drar om et kvarter. Jeg må gå NÅ!! Det er et skrikende behov i hele meg som jeg rett og slett ikke kan ignorere. 

Kroppen min vil ikke mer, den vil ikke være der. Det er som å være fanget i et bur - jeg føler meg faktisk ganske hjelpesløs. Jeg er i en setting jeg ikke ønsker å være i, og det gjør vondt i hele meg - jeg blir frustrert og fortvilet og må ut i det fri. Nevnte jeg at jeg har ekstrem klaustrofobi? Vel, det hele føles meningsløst, som om jeg er en sirkusløve og jeg blir akutt dritlei det hele, for jeg er ingen løve. Jeg er en ulv!

Og så gjør jeg det, stikker med halen mellom beina som en skadeskutt ulv og lusker ut i sommernatten og setter kursen hjemover mot skogen.

Ut i det fri. Alltid hjem. Alene. Å være fri for alt.

Og så sender jeg en sms til den eller dem jeg er med, som jeg alltid gjør, og som de alltid vet kommer fordi de kjenner meg så godt - at jeg har stukket av gårde i nattens mulm og mørke som jeg alltid gjør.

Dancing all night long = feeling freeeee! Her med Fabrice Zindy som virkelig kan danse. Juhuuuu:-)

Men jeg blir gjerne værende om musikken er god - da danser jeg hele natten igjennom, snakker med bevegelsene igjennom kroppen og føler meg fri. Eller om jeg kan sitte og prate med dem jeg er med, hele natten igjennom - for da føler jeg meg også fri. Men å luske rundt i et lokale med masse mennesker og bare glo på hverandre fordi den dårlige musikken er for høy...

Jeg klarer det bare ikke. Jeg begynner å flekke tenner og knurre mot uskyldige.

Så det hender Vandrende Ulv forviller seg inn i byen i helgene, men hun finner veien fort ut igjen om hun ikke finner det hun vil, oppløftende og befriende musikk eller den gode samtalen.

Juhuuu, god helg godt folk.

Hilsen Trude Helen Hole/Vandrende Ulv

Og historien bak Vandrende Ulv skal dere få en annen gang, men den oppstod en gang i Sevilla, sammen med MannmedkrølletePelspåBrystet, BjørnUtenTenner som nå dessverre er død, og VirrendeHønesomIkkeVirrerLenger - hun lever for øvrig i beste velgående.