Rett fra hjertet

 Foto; Trude/Lykkja

Da jeg stod opp i dag, var det opphold, deretter begynte det å regne, og så gikk det stille over til snø. Slik er livet også. Stadig i endring.

 

Jeg derimot, holder fast ved å være prinsippfast, kanskje litt for mye til tider når jeg har fått tenkt meg om i ettertid. Men det er slik jeg er og alltid har vært. Jeg er tro mot meg selv, mine tanker og min integritet. Det er min leveregel. Å være tro mot meg selv er et holdepunkt som er urokkelig uansett vær og vind. Det er utelukkende meg selv som bestemmer kursen, og det er meg selv som velger om denne regelen skal brytes eller ikke, og ingen andre. Det er valgets kval.

 

De siste årene har jeg tatt noen valg som utvilsomt har fått konsekvenser, både privat og på jobb. Noen konsekvenser er selvsagt positive, andre særdeles tøffe og har til tider føltes knusende, men felles for dem begge er at de er forventet og er et resultat av et bevisst valg jeg har tatt.

 

De positive forventingene og konsekvensene surfet jeg lett igjennom, og tenkte hver gang; flott, jeg gjorde det eneste rette.

 

De negative konsekvensene, ja jeg visste som sagt at de ville komme, men ikke i hvor stor grad eller hvor mye de ville påvirke meg og mine omgivelser, de kom og jeg tenkte; nå er jeg ute av kontroll. Jeg har den ikke lenger. Min evinnelige kontroll.

 

Kropp og sinn har når dette skjer, uavhengig om det er et resultat av bevisste valg eller omstendigheter jeg ikke råder over, reagert på sin egen måte. Den følger ikke min fornuftige og kontrollerbare tankegang, men finner sin egen vei gjennom en naturlig og nødvendig prosess jeg selv ikke kan styre.

 

Det er tungt når det står på, når jeg kjenner jeg er ute på glattisen, at roret glipper og jeg må gi slipp på styringen. La sorgprosesser slippe til og la fortvilelsen noen ganger få innpass, kjenne på det, føle det, la usikkerheten gnage vilt i ryggmargen, og vakle videre. Prøve å finne et holdepunkt i mørket, for så plutselig kjenne den lille varmen, se det spirende lyset, og vite at nå endrer det seg, nå snur det. Endelig erkjenne at det er overvunnet, kursen er tilbake og jeg står ved roret der jeg hører hjemme.

 

Styre mitt eget liv igjen. På vei oppover.

 

Jeg lander alltid på beina. Uansett. Det er når fortvilelsen er som størst at jeg erkjenner at styrken jeg bygger ved å kjenne på den, er uerstattelig.

 

Nå er jeg kommet til et nytt veiskille basert på mine siste erfaringer. Jeg skal jenke på trofaste prinsipper, på kontroll- og styringsbehovet. Jeg skal åpne opp for omstendighetene, la meg bli påvirket i større grad, bygge ned muren, forsvaret, la andre ta roret og vise vei, våge å slippe dem til og inn. Åpne opp for å bli såret.

 

Jeg vet det jo nå, at jeg alltid lander på beina. Kommer styrket ut av det. Så jeg har ingen ting å tape på et veiskille og endre min innstilling til livet nå. Det er tid for det nå, kjenner jeg, det var det ikke før, men er det nå, til å ta et nytt valg - slippe kontrollen og åpne opp hjertets dør.

 Trude 21.03.2010      

2 kommentarer

20.04.2010 kl.13:10

Så flott du er !

ArtofLiving

20.04.2010 kl.13:51

Hei Anonym, tusen takk! Det var hyggelig å høre. Ha en riktig fin dag, hilsen Trude :-)

Skriv en ny kommentar

ArtofLiving

ArtofLiving

40, Bergen

Jeg heter Trude Helén Hole og er en eventyrlysten jente som er bevisst på å oppleve livet, ikke bare leve det. Det gleder meg å tenkte på de opplevelser på godt og vondt som jeg fortsatt har i vente og som jeg kan vokse på. Og som med deg er jeg min egen lykkes smed. Jeg skaper selv livet mitt, og det livet jeg skaper, skaper meg. Det er dette jeg kaller ArtofLiving. Kontakt: truhole@hotmail.no eller www.newspirit.no.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits