Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nå har jeg nettopp lest Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese, og dette er en av de vakreste bøker jeg noensinne har lest.

Vi befinner oss i høymiddelalderens Italia, på et torg i en liten by ved Adriaterhavet. I denne lille byen lar den unge kvinnen i boktittelen klærne falle som en kjærlighetserklæring til en mann hun ikke kjenner, en hun aldri har pratet med, men kun betraktet i smug, en hun vet har neglisjert henne. Midt på torget stopper hun opp mellom alle menneskene, like foran ham og hans venner, og lar klærne falle. Og slik står hun naken foran ham, til spott og spe og beundring. Overraskende, syndig, vulgært og vakkert. Hun gjør det for å vise ham at hun er til, at hun lengter, at hun er hun, at hun vil ha ham, at hun vil han skal se henne.

 

Det hele er så ubeskrivelig vakkert fortalt at det kan ikke gjenfortelles.

 

Men jeg har et dikt som jeg skrev før jeg leste denne boken. Og disse sammenfaller på en underlig måte, synes jeg. Jeg skrev det diktet til min elskede og står ganske så avkledt tilbake, bokstavelig talt. Og diktet finner du her, så kan du bedømme selv på en slik vakker kveld som denne; http://artofliving.blogg.no/1307139888_jeg_str_her_naken_og_.html

 

Han sjokkeres like mye som alle andre der de to står der og stirrer på hverandre, midt på torget, hun totalt blottet for alt av ære, han kledt i all makt en kan drømme om. De står der helt alene i den store menneskemengden som begynner å håne henne. Men når han står der og ser på henne, der hun krymper seg, ser motet hennes, beslutsomheten hennes, vel vitende om at det kan føre til hennes død, håner han ikke. Han går til henne. Og historien slutter ikke der. Scenen overgås senere i boken. Men det hele begynner noenlunde slik;

 

En middelaldrende bibliotekar i Roma er fengslet for en forbrytelse leseren ennå ikke kjenner. Med utgangspunkt i et vakkert maleri leser han seg tilbake i historien og oppdager fortellingen om bildets tilblivelse. Etterforskningen tar ham til middelalderen, der en ung kunstmaler og hans vakre modell kommer til en småby for å male en ny altertavle til kirken. Sentralt står også byens historieforteller som også har en fortid. 

 

Boken skildrer voldsomme kreftene som tar tak i menn og kvinner; begjær, kjærlighet, hovmod og sjalusi, alt som også er essensielt i dag og en del av en eksistensialistisk diskusjon: Hva skal vi la styre livene våre?

 

Boken har tre fortellerstemmer som flettes sammen, og med det skapes den kompleksiteten en slik vakker bok trenger for å ikke virke plump. Boken har visstnok appellert spesielt til unge mennesker som meg, som bare er 32-34 år, og det kan jeg godt forstå. Men sannheten, mener jeg, er at denne boken appellerer til mennesker generelt, på tross av alder og kjønn. Og jeg vet at slike følelser som beskrevet, må tas, føles på og leves med, og det er ikke gjort som 20 åring. For å kunne skrive en slik bok, kreves alder.

 

Jan Wiese er en kunstner. Han maler ord. Han skildrer det så godt at hvert eneste ord fenger deg slik at du blir fanget. Du blir fanget i tilstedeværelsen, hver setning danser og lokker deg inn i dypet av hvert eneste ord, hver eneste bokstav. Før og etter er uvesentlig.

 

Vel, boken avsluttes brått og lar deg sitte undrende igjen. Følelsen i kroppen er til å ta å føle på, stemningen som sitter der når det siste ord er fortalt er ubeskrivelig...

 

Men det hele ødelegges av daværende forlagssjef i Gyldendal, Andreas Skartveits etterord, der han nærmest skryter seg selv opp i himmelen for å ha "oppdaget" underverket. Hele seansen trekker fortellingen, ja, jeg kaller det fortelling mer enn en bok, ned på bakkenivå der den ikke hører hjemme.

 

Og faen, dobbeltfaen, er alt jeg har å si om den saken!

 

Etterord er sjeldent bra. Om noen vil kommentere, så la det komme før historien begynner å leve sitt eget liv. Jeg kunne selvsagt latt være å lese etterordet, men det gjør en ikke når en har lest noe så vakkert, en ønsker å fortsette, for kun å finne ut at en burde latt det være.

 

Bare en ting til før jeg gir meg; Forlagssjef Skartveit mener forfatteren ved denne boken "-tar deg i nesen og drar deg rundt, herser med deg. Det er det ikke mange som klarer".

 

Vel, jeg er totalt uenig. Det finnes ikke noe i denne boken som er i nærheten av denne beskrivelsen. Tvert om forfører fortellingen deg, mykt, sakte, nært, dypt, intenst, sårt, vakkert og ærlig. Og du gråter.

 

Takk for vakker lesning, Mr. Wiese.

 

Vinanbefaling til boken; Cantina Rossa Zaccagnini

 

Ha en strååålende kveld, hilsen EasyGirl.

 

2 kommentarer

Ninaforfatter

23.08.2011 kl.11:04

Tusen takk for tipset! Denne skal jeg lese! (Men jeg skal ikke lese etterordet...) :-D

ArtofLiving

24.08.2011 kl.11:37

God idé, Nina! :-)

Skriv en ny kommentar

ArtofLiving

ArtofLiving

40, Bergen

Jeg heter Trude Helén Hole og er en eventyrlysten jente som er bevisst på å oppleve livet, ikke bare leve det. Det gleder meg å tenkte på de opplevelser på godt og vondt som jeg fortsatt har i vente og som jeg kan vokse på. Og som med deg er jeg min egen lykkes smed. Jeg skaper selv livet mitt, og det livet jeg skaper, skaper meg. Det er dette jeg kaller ArtofLiving. Kontakt: truhole@hotmail.no eller www.newspirit.no.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits